Nyheter
Stiftelses dag
08.11.2010Oslo Håndverks- og Industriforening ble stiftet 8. november 1838 og feirer i dag 172 år. Foreningen er Norges eldste næringspolitiske interesseorganisasjon.
Historien om
Oslo Håndverks- og Industriforening
av Arve Sand
Håndverkerstandens stilling i Christiania i første halvdel av det 19. århundre var ikke særlig lystelig. Storparten av håndverkerne satt i trange kår og deres sosiale anseelse var liten.
I Bergen og Trondheim var stillingen en annen. Der hadde folk aktelse for sine håndverkere, og noen uvilje mot laugene gjorde seg ikke gjeldende. I den innstilling som bykommisjonen innsendte i 1817, heter det for Bergens vedkommende: "Laugene gjør mer gagn enn skade. ­ Vel synes det som de rettigheter laugsinnretningene gir håndverkerne, leder til innskrenkninger av næringsfriheten og til en slags monopoler. Men disse er skapt av hensyn til forbrukerne, ikke til håndverkerne." Og uttalelsen for Trondheim var vesentlig holdt i samme tone.
I Christiania derimot var det kjøpedyktige publikum meget skeptisk innstilt overfor håndverkernes evne til å lage virkelig kvalitetsmessig arbeid. I løpet av det 18. århundre var nemlig anglomanien blitt helt fremherskende inne de daværende toneangivende kretser, nemlig handelspatrisiatet. En høy herre som Bernt Anker sendt til og med sin vask til England. Og forkjærligheten for utenlandsk håndverk holdt seg også innen de lag som fra ca. 1820 skulle bli de ledende, nemlig embetsstanden.
Selve laugsorganisasjonen ble angrepet fra flere hold på denne tiden, og sterke krefter gikk inn for næringsfrihetens prinsipp. Laugsordningen sto temmelig svakt i Christiania på dette tidspunkt. Bare seks fag var fortsatt organisert i laug: gullsmedene, skomakerne, skredderne, smedene, hattemakerne og snekkerne. Men hevdvunne institusjoner gir ikke så lett etter for tidens trykk. Tvert imot kan det herde dem til forbitret motstand, og de fagene som var organisert i laug, prøvde stadig å hevde sine rettigheter gjennom domstolene, særlig overfor folk som hadde slått seg ned i Christiania etter å være utdannet andre steder.
Den til dels skarpe kritikken som laugene ble utsatt for, kom likevel ikke politisk til uttrykk i noe absolutt krav om at laugene skulle oppheves. Derimot ble grunnlovens § 101 ­ "Ytterligere innskrenkninger i næringsfriheten må ikke finne sted" ­ brukt som utgangspunkt for gjennomgripende reformer innen de bestående laug.
Håndverksloven av 1839 bar preg av en merkbar utvikling i retning av prinsipiell næringsfrihet, men den enkelte konkrete bestemmelse inneholdt likevel ganske sterke garantier for mestrene, en forsiktig bevaring av de bestående laugene, svennenes forhold til mestrene og mesterprøven ble obligatorisk innen de fag som var undergitt laug.
Håndverksloven av 1839 var den første loven i Norge om håndverksdriften som sådan. Den behandlet ikke som laugsprivilegiene hvert fag for seg, den gjorde ikke forskjell på maler og snekker, de var etter loven håndverkere, og som sådanne undergitt lovens bestemmelse. Både i den motstand loven vakte og i selve lovens formuleringer lå det derfor en spore til samhold blant håndverkerne. Det særegne ved laugsvesenet hadde jo blant annet vært at ett laug hadde betydelig mer å gjøre med et tilsvarende laug i en annen by enn med de øvrige laugene på hjemstedet. Nå opptrådte håndverkerne i økende grad samlet, og selv etter at de hadde måttet gi opp overfor den nye håndverksloven hadde de en bestemt følelse av at nettopp nå gjaldt det å stå sammen, nå da loven i nær fremtid skulle tre i kraft.
Det var denne voksende følelsen av de felles faglige interesser som fikk sitt utslag i stiftelsen av Christiania Haandværkerforening 8. november 1838 etter initiativ av salmakermester og garver Nils Jensen Ytteborg, som også ble valgt til den nye foreningens formann.
Nils J. Ytteborg møtte på Stortinget i 1851 som første håndverkerrepresentant for Christiania. Dette vakte oppsikt ikke bare i embetsmannskretser, men det vakte også forundring og til dels bekymring også innen håndverkerstanden selv. Dette tok Håndverkerforeningen skarpt avstand fra og foreslo foran neste stortingsvalg i 1853 at håndverkerne landet over skulle stille opp en rekke betingelser for å støtte stortingskandidater. De viktigste var arbeid for direkte valg, forbedret bank- og pengevesen, revisjon av håndverkslovgivningen, beskyttelsestoll, tollfrihet på råvarer, alminnelig verneplikt og norsk konsulatvesen.
Programposten "forbedret bank- og pengevesen" gir uttrykk for den alminnelige kredittnøden som gjorde seg gjeldende og som virket særlig trykkende for de mindre handlende og håndverkere. For å få lån var de henvist til de såkalte "diskontører", et flott navn som bedre kunne erstattes med "flåere" og "ågerkarler". Håndverkere fra den tiden kunne ofte fortelle om hvilke klekkelige renter disse herrene tok på kortsiktige lån ­ 80 % var ikke noen sjeldenhet! Haandværkerforeningen tok til slutt saken i sin egen hånd og opprettet i 1863 Håndverkernes Sparekasse for å sikre seg at håndverkerne alltid fikk den avgjørende innflytelsen på ledelsen. Sparekassens grunnfond var brakt til veie ved innskudd fra håndverkerstanden selv.
Håndverkerne innskrenket seg altså ikke bare til negativ kamp mot nye lover. De gikk igang med positive tiltak for å heve standens kår, særlig ved å skaffe håndverkerne en bredere faglig utdannelse. Særlig stor betydning hadde håndverkerstipendiene som ble vedtatt av Stortinget i 1851. I arbeidet med å fremme den faglige dyktighet spilte Den tekniske Forening en meget fremtredende rolle. Den tekniske Forening ble stiftet 25. mai 1847 på initiativ av professor I. Thaulow og med formål å "befordre den intellektuelle og praktiske utvikling av hovedstadens næringsdrivende innvånere". Foreningen fikk stor tilslutning, ikke minst innen akademiske kretser, noe som i høy grad bidro til å omgjøre den negative kritikken mot byens håndverkere til en positiv innsats for å fremme den faglige dyktighet.
I 1871 ble de to foreningene slått sammen under navnet Den norske Haandværks- og Industriforening i Kristiania, i dag Oslo Håndverks- og Industriforening.
Christiania Haandværkerforening hadde sine første lokaler i madam Werners gård på hjørnet av Prinsens gate og Kirkegaten, senere i maler Heidens gård i Nedre Slottsgate, inntil foreningen i 1850 kunne flytte inn i Den tekniske Forenings lokaler i Christian IV's gamle rådhus. Etter sammenslutningen i 1871 flyttet Den norske Haandværks- og Industriforening til Akersgaten 38 i Det Dramatiske Selskabs hus, Dramatikken, hvor senere Centralteatret har holdt til. 14. april 1882 kjøpte foreningen Rosenkrantz gate 7 for kr. 120.000,- og har senere hatt sine møter og sin administrasjon i denne bygningen.